Støvletthældommen (HR-2006-299-A): Alt du trenger å vite!

Høyesterettsdommen HR-2006-299-A, også kjent som «Støvletthældommen», reiser sentrale problemstillinger knyttet til forbrukerkjøpers rett til omlevering ved mangler. Dommen omhandler et tilfelle hvor en forbruker, Anne Kristin Solbakken, kjøpte et par støvletter hvor hælen falt av etter kort tids bruk. Saken reiser spørsmålet om forbrukerens rett til å kreve omlevering i slike tilfeller, eller om selger kan begrense dette ved å tilby retting, særlig når reparasjon er et betydelig rimeligere alternativ.

Seks uker etter kjøp av et par støvletter til kr 1.360, falt hælen av den ene støvletten. Reparasjon ble tilbudt av selger, Jato AS, for kr 60-65, mens omlevering ville kostet selger ca kr 450. Spørsmålet for Høyesterett var om kostnadene ved omlevering var “urimelige” for selger, slik at selger i stedet kunne foreta retting, jf. forbrukerkjøpsloven § 29.

Dommen resulterte i dissens 3-2, hvor flertallet (dommer Flock, Gussgard og Aasland) kom til at omlevering ville medføre “urimelige kostnader” for selger, og at retting derfor var tilstrekkelig. Mindretallet (dommer Coward og Skoghøy) mente derimot at forbrukeren hadde krav på nye støvletter.

Flertallet la avgjørende vekt på forholdet mellom kostnadene ved omlevering og retting (7:1), og mente at en urimelighetsvurdering etter forbrukerkjøpsloven § 29 måtte ta utgangspunkt i en forholdsmessighetsvurdering. Dette ble begrunnet med:

• Forbrukerkjøpsloven § 29: Selv om lovteksten ikke uttrykkelig foreskriver en forholdsmessighetsvurdering, fremhevet flertallet at formuleringen “urimelige kostnader” åpner for en slik tolkning.

• Forarbeidene: Uttalelser i forarbeidene, herunder Ot.prp.nr.44 (2001-2002) s. 183, ble trukket frem som støtte for at forholdet mellom kostnadene er relevant.

• EUs forbrukerkjøpsdirektiv: Direktiv 1999/44/EF artikkel 3 nr. 3, som loven bygger på, bruker begrepet “uforholdsmessig” og legger til grunn en sammenligning av kostnadene.

• Miljøhensyn: Flertallet viste til Justiskomiteens bekymring for “bruk og kast”- mentalitet ved hyppig omlevering, og at dette tilsier en restriktiv holdning til omlevering.

Flertallet erkjente at omlevering i det konkrete tilfellet ikke medførte en betydelig økonomisk belastning for selger. Likevel ble det vektlagt at det årlig foretas et stort antall reklamasjoner, og at en utstrakt rett til omlevering i slike tilfeller vil kunne medføre negative samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Mindretallet la vekt på forbrukerkjøpsloven § 29s hovedregel om forbrukerens valgrett mellom retting og omlevering. De hevdet at unntaket for “urimelige kostnader” skal tolkes strengt, og at en forskjell på under 400 kroner ikke oppfyller dette kravet. I sin vurdering viste de til:

• Forbrukerens valgrett: Mindretallet understreket at lovens hovedregel gir forbrukeren en valgrett, og at unntak fra denne skal tolkes strengt.

• Verdien av en mangelfri ting: De viste til forarbeidene, særlig Ot.prp.nr.44 (2001-2002), hvor det fremgår at “det ved salg av billige varer sjeldnere vil være grunnlag for å nekte omlevering enn ved salg av kostbare varer”.

• Mangelens betydning: Det ble påpekt at mangelen gjorde støvlettene ubrukelige, noe som styrker forbrukerens krav på omlevering.

• Praktiske hensyn: Mindretallet argumenterte for at det er enklere og mer forutsigbart å la forbrukeren ha en vid valgrett i slike tilfeller.

Mindretallet mente at miljøhensyn ikke var avgjørende i denne saken, da det primært er slitasje og ikke mangler som fører til kassering av sko. De hevdet også at en vid omleveringsrett kan bidra til økt kvalitet på produkter, noe som på sikt kan være positivt for miljøet.

Støvletthældommen har hatt stor betydning for tolkningen av forbrukerkjøpsloven § 29, og dommen er et eksempel på Høyesteretts bruk av ulike rettskilder.

Dommen klargjør at det sentrale vurderingstemaet etter forbrukerkjøpsloven § 29 er forholdet mellom kostnadene ved omlevering og retting. Dette innebærer at:

• Mindre absolutte forskjeller i kostnader kan aksepteres ved kjøp av billige varer.

• Omvendt kan det kreves en større differanse for at omlevering skal anses som urimelig kostbart ved kjøp av dyrere varer.

Dommen gir ikke noen klar grense for når kostnadene ved omlevering anses som “urimelige”. Flertallet antyder at et forhold på 2:1 eller 3:1 kan være tilstrekkelig for å nekte omlevering. Dette må imidlertid vurderes konkret i lys av de øvrige momentene i § 29 annet ledd.

Dommen er et eksempel på hvordan miljøhensyn kan trekkes inn ved tolkningen av forbrukerkjøpsloven. Flertallet la vekt på “bruk og kast”- problematikk, mens mindretallet mente at en vid omleveringsrett kan bidra til økt kvalitet og dermed være positivt for miljøet på sikt.

Både flertallet og mindretallet fremhevet betydningen av enkle og forutsigbare regler. Flertallet mente at en forholdsmessighetsvurdering er den mest praktiske løsningen, mens mindretallet hevdet at forbrukerens interesser ivaretas best ved en vid valgrett.

Støvletthældommen illustrerer kompleksiteten i forbrukerkjøpsrett, hvor hensynet til forbrukervern må veies opp mot selgers interesser og mer overordnede samfunnshensyn. Dommen har ført til en viss rettslig usikkerhet, da den ikke gir noen klar grense for når omlevering kan nektes. Det er derfor viktig med en helhetsvurdering av alle relevante momenter i det enkelte tilfelle.

• HR-2006-299-A

• Forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002 nr. 34

• Ot.prp.nr.44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp

• EUs forbrukerkjøpsdirektiv 1999/44/EF

• Hagstrøm, Viggo, “Kjøpsrett”, 2005 utg.