Når gjelder ikke kjøpsloven?

Innledning: Kjøpsloven – en grunnstein i norsk kjøpsrett, men med viktige unntak

Kjøp og salg av varer og tjenester er en uunnværlig del av ethvert samfunn. I et komplekst og dynamisk samfunn som det norske, foregår det et utall transaksjoner hver eneste dag, fra enkle kjøp i dagligvarebutikken til avanserte forretningsavtaler mellom store selskaper. For å sikre forutsigbarhet, balanse og rettferdighet i disse transaksjonene, har vi et omfattende lovverk som regulerer partenes rettigheter og plikter. En av de mest sentrale lovene på dette området er kjøpsloven av 13. mai 1988 nr. 27, ofte referert til som «kjøpsloven».

Kjøpsloven er en generell lov som regulerer kjøp og salg av løsøre. Den er deklaratorisk, noe som innebærer at partene i en avtale står fritt til å avtale seg bort fra lovens bestemmelser dersom de ønsker det. Denne avtalefriheten er et grunnleggende prinsipp i norsk kontraktsrett, og den sikrer fleksibilitet for partene til å tilpasse avtalen til sine individuelle behov.

Til tross for kjøpslovens omfattende virkeområde, er det viktig å være klar over at den ikke gjelder for absolutt alle kjøp. Det finnes en rekke unntak som avgrenser lovens anvendelsesområde. Disse unntakene er ofte knyttet til spesielle kjøpstyper, for eksempel forbrukerkjøp, kjøp av fast eiendom, eller avtaler om tjenester.

I denne artikkelen skal vi foreta en grundig analyse av når kjøpsloven ikke kommer til anvendelse, og hvilke lover som regulerer de ulike unntakene. Vi skal belyse de sentrale begrepene og illustrere dem med praktiske eksempler, slik at både jurister og lekfolk kan få en bedre forståelse av dette komplekse rettsområdet.

Forbrukerkjøp: Et styrket vern for forbrukeren

Et av de viktigste unntakene fra kjøpslovens virkeområde er forbrukerkjøp. Kjøpsloven § 1 første ledd fastslår at:

«Loven gjelder kjøp for så vidt ikke annet er fastsatt i lov. For forbrukerkjøp gjelder forbrukerkjøpsloven.»

Dette innebærer at forbrukerkjøp reguleres av en egen lov, forbrukerkjøpsloven, og ikke av kjøpsloven. Forbrukerkjøpsloven gir forbrukeren et sterkere vern enn kjøpsloven, og den er i stor grad ufravikelig. Dette betyr at selgeren ikke kan avtale seg bort fra lovens bestemmelser til skade for forbrukeren, selv om forbrukeren samtykker til det.

Hva er et forbrukerkjøp?

Forbrukerkjøpsloven § 1 annet ledd definerer forbrukerkjøp slik:

«Med forbrukerkjøp menes kjøp av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet.»

For at et kjøp skal anses som et forbrukerkjøp, må altså tre kumulative vilkår være oppfylt:

Kjøperen må være en forbruker: En fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.
Salgsgjenstanden må være en ting: En fysisk gjenstand, for eksempel en bil, en mobiltelefon eller en sofa.
Selgeren må opptre i næringsvirksomhet: Selgeren må selge tingen som ledd i sin virksomhet, for eksempel en bilforhandler, en elektronikkforretning eller et møbelvarehus.

Eksempler på forbrukerkjøp

For å illustrere hva som er et forbrukerkjøp, kan vi se på noen konkrete eksempler:

Eksempel 1: Ola kjøper en ny TV fra en elektronikkforretning. Dette er et forbrukerkjøp, fordi Ola er en forbruker, TV-en er en ting, og elektronikkforretningen driver næringsvirksomhet.
Eksempel 2: Kari kjøper en brukt sykkel fra en privatperson. Dette er ikke et forbrukerkjøp, fordi selgeren ikke opptrer i næringsvirksomhet.
Eksempel 3: Peder, som er snekker, kjøper en hammer fra en jernvarehandel. Dette er ikke et forbrukerkjøp, fordi Peder handler i egenskap av næringsdrivende.

Forbrukerkjøpsloven: Et vern mot urimelige avtalevilkår

Forbrukerkjøpsloven er i stor grad ufravikelig, som betyr at selgeren ikke kan avtale seg bort fra lovens bestemmelser til skade for forbrukeren. Dette er ment å beskytte forbrukeren mot urimelige avtalevilkår og å sikre at forbrukeren har et minimum av rettigheter ved kjøp av varer fra næringsdrivende.

Kjøp av fast eiendom: Avhendingslova som spesiallov

Et annet viktig unntak fra kjøpslovens virkeområde er kjøp av fast eiendom. Kjøpsloven § 1 første ledd fastslår at:

«For kjøp av fast eiendom gjelder avhendingslova.»

Dette betyr at kjøp av fast eiendom reguleres av avhendingslova, og ikke av kjøpsloven. Avhendingslova er en spesiallov som gir partene i et kjøp av fast eiendom et noe annet vern enn kjøpsloven.

Hva er fast eiendom?

Avhendingslova § 1-1 definerer fast eiendom slik:

«Med fast eiendom menes grunn og bygningar, anlegg og installasjonar som er varig forbundne med grunnen, når dei er bygde eller sette opp for å stå der varig.»

Fast eiendom omfatter altså ikke bare selve grunnen, men også bygninger, anlegg og installasjoner som er varig forbundet med grunnen.

Eksempler på kjøp av fast eiendom

For å illustrere hva som er et kjøp av fast eiendom, kan vi se på noen konkrete eksempler:

Eksempel 1: Ola kjøper en enebolig av en privatperson. Dette er et kjøp av fast eiendom, og avhendingslova kommer til anvendelse.
Eksempel 2: Kari kjøper en tomt av en kommune. Dette er et kjøp av fast eiendom, og avhendingslova kommer til anvendelse.
Eksempel 3: Peder kjøper en leilighet i et borettslag. Dette er et kjøp av fast eiendom, og avhendingslova kommer til anvendelse.

Avhendingslova: Tilpasset kjøp av fast eiendom

Avhendingslova er en spesiallov som er tilpasset de særegne forholdene ved kjøp av fast eiendom. Loven inneholder blant annet bestemmelser om:

Undersøkelsesplikt: Kjøperen har en plikt til å undersøke eiendommen før kjøpet.
Opplysningsplikt: Selgeren har en plikt til å opplyse kjøperen om eventuelle mangler ved eiendommen.
Reklamasjon: Kjøperen må reklamere over mangler innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde ha oppdaget dem.
Mangelsbeføyelser: Kjøperen kan ha rett til prisavslag, retting, omlevering eller heving av kjøpet dersom det foreligger mangler ved eiendommen.

Tjenesteavtaler: Arbeid og tjenester, ikke kjøp

Kjøpsloven § 2 annet ledd fastslår at:

«Loven gjelder ikke avtale som pålegger den part som skal levere tingen, også å utføre arbeid eller annen tjeneste, og dette utgjør den overveiende del av hans forpliktelser.»

Dette betyr at kjøpsloven ikke kommer til anvendelse på avtaler der den overveiende delen av forpliktelsen består i å utføre arbeid eller tjenester, selv om avtalen også innebærer levering av en ting.

Hva er en tjenesteavtale?

Tjenesteavtaler er avtaler der partene forplikter seg til å utføre arbeid eller tjenester for hverandre. Typiske eksempler på tjenesteavtaler er:

Håndverkstjenester: Bygging, reparasjon, montering, etc.
Konsulenttjenester: Rådgivning, utredning, analyse, etc.
Transporttjenester: Frakt av varer, persontransport, etc.
Reiseavtaler: Hotell, fly, tog, etc.
Oppdragsavtaler: Advokattjenester, regnskapstjenester, etc.

Eksempler på tjenesteavtaler

For å illustrere hva som er en tjenesteavtale, kan vi se på noen konkrete eksempler:

Eksempel 1: Ola bestiller en snekker til å bygge en terrasse. Snekkeren skal utføre arbeidet og skaffe materialene. Dette er en tjenesteavtale, og kjøpsloven kommer ikke til anvendelse.
Eksempel 2: Kari bestiller en rørlegger til å reparere en lekkasje. Rørleggeren skal utføre arbeidet og skaffe reservedelene. Dette er en tjenesteavtale, og kjøpsloven kommer ikke til anvendelse.
Eksempel 3: Peder bestiller en advokat til å føre en rettssak for seg. Advokaten skal utføre arbeidet og representere Peder i retten. Dette er en tjenesteavtale, og kjøpsloven kommer ikke til anvendelse.

Lover som regulerer tjenesteavtaler

Det finnes en rekke lover som regulerer tjenesteavtaler, avhengig av tjenestens art. Noen av de mest sentrale lovene er:

Håndverkertjenesteloven: Lov av 21. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester for forbrukere gjelder for avtaler om håndverkertjenester til forbruker.
Bustadoppføringslova: Lov av 13. juni 1997 nr. 43 om bustadoppføring gjelder for avtaler om oppføring av bolig.
Husleieloven: Lov av 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler gjelder for leie av husrom.
Avtaleloven: Lov av 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer gjelder for alle typer avtaler, inkludert tjenesteavtaler.

Grensetilfeller: Vanskelig å skille kjøp fra tjeneste

Det kan i praksis være vanskelig å trekke en klar grense mellom kjøp og tjenesteavtaler. I grensetilfellene må man foreta en konkret vurdering av avtalens innhold og partenes forutsetninger for å avgjøre hvilken lov som skal komme til anvendelse.

Momenter for vurderingen

Ved vurderingen av om en avtale skal anses som et kjøp eller en tjenesteavtale, vil man blant annet legge vekt på:

Hva er det dominerende elementet i avtalen? Er det leveringen av en ting, eller er det utførelsen av arbeid eller tjenester?
Hva var partenes forutsetninger da avtalen ble inngått? La partene vekt på leveringen av en ting, eller la de vekt på utførelsen av arbeid eller tjenester?
Hva er den økonomiske verdien av tingen i forhold til verdien av arbeidet eller tjenestene? Dersom verdien av tingen er lav i forhold til verdien av arbeidet eller tjenestene, vil det tale for at avtalen skal anses som en tjenesteavtale.

Eksempler på grensetilfeller

For å illustrere grensetilfellene kan vi se på noen konkrete eksempler:

Eksempel 1: Ola bestiller en skreddersydd dress av en skredder. Skredderen skal skaffe stoffet og sy dressen. I dette tilfellet vil avtalen normalt anses som et kjøp, fordi leveringen av dressen er det dominerende elementet i avtalen.
Eksempel 2: Kari bestiller en frisør til å klippe håret sitt. Frisøren skal utføre arbeidet og bruke sine egne produkter. I dette tilfellet vil avtalen normalt anses som en tjenesteavtale, fordi utførelsen av arbeidet er det dominerende elementet i avtalen.
Eksempel 3: Peder bestiller et IT-firma til å utvikle en nettside for ham. IT-firmaet skal utvikle nettsiden og levere den til Peder. I dette tilfellet vil det bero på en konkret vurdering om avtalen skal anses som et kjøp eller en tjenesteavtale. Dersom IT-firmaet i hovedsak skal levere et standardisert produkt, vil det tale for at avtalen skal anses som et kjøp. Dersom IT-firmaet i hovedsak skal utføre et spesialtilpasset arbeid, vil det tale for at avtalen skal anses som en tjenesteavtale.

Utkastets forarbeider: Lovgivers intensjoner med unntakene

I forarbeidene til kjøpsloven, Ot.prp. nr. 80 (1986-87), er det gitt en grundig redegjørelse for lovens anvendelse på kjøp som ikke er omfattet av kjøpslovens virkeområde. Departementet uttaler blant annet:

«For det første bør de nye kjøpslovene liksom de gjeldende lagarna og FN-konvensjonen ange i vad mån beställning av en vara som skall tillverkas är att anse som köp. Enligt förslagen skall köplagarna tillämpas även på sådana avtal, om inte beställaren skall tillhandahålla en väsentlig del av materialet för tillverkningen.»

Videre heter det:

«På samma sätt som i de gällande köplagarna bör det i de nya lagarna vidare anges att de inte skall gälla avtal om uppförande av byggnad eller annan anläggning på mark eller i vatten (anlegg på fast eiendom). Byggnadsentreprenader och liknande avtal bör således falla utanför köplagarnas tillämpningsområde även när entreprenören anskaffar allt behövligt material. Skälet för detta är att den köprättsliga regleringen på många punkter inte är lämpad att ge lösningar på de särskilda problem som uppkommer i samband med här avsedda avtal. Detta utesluter inte att köprättsliga principer ibland kan ge viss ledning också när det är fråga om entreprenadavtal o.d.»

Rettspraksis: Høyesteretts avgrensning av kjøpsloven

Høyesterett har i en rekke avgjørelser tatt stilling til kjøpslovens virkeområde. I Rt-1992-64 (P-pilledom II) uttalte Høyesterett at kjøpsloven gjelder for kjøp av løsøre, men at den ikke gjelder forbrukerkjøp. I Rt-2004-675 (Agurkpinnedommen) slo Høyesterett fast at kjøpsloven gjelder for kjøp av ting som skal tilvirkes, men at den ikke gjelder avtaler om arbeid eller andre tjenester.

Oppsummering: Kjøpsloven – en viktig, men ikke allestedsnærværende lov

Kjøpsloven er en sentral lov i norsk rett, men den kommer ikke til anvendelse på alle kjøp. Forbrukerkjøp, kjøp av fast eiendom og tjenesteavtaler reguleres av spesiallover. I grensetilfellene må man foreta en konkret vurdering av avtalens innhold og partenes forutsetninger for å avgjøre hvilken lov som skal komme til anvendelse.