§ 10. Selgerens tilbakeholdsrett.
(1) Har ikke selgeren gitt kreditt eller henstand med betalingen, plikter han ikke ved å overgi tingen, overlevere dokument eller på annen måte å overføre rådigheten over tingen uten at kjøpesummen betales samtidig.
(2) Skal selgeren sende tingen til et annet sted, kan han likevel ikke la være å sende den, men han kan hindre at kjøperen får rådigheten før kjøpesummen betales.
Innledning: Balanse i kjøpsavtaler – prinsippet om “ytelse mot ytelse”
Tenk deg at du skal kjøpe en ny sykkel. Du går inn i en sykkelbutikk, finner den perfekte sykkelen, og blir enig med selgeren om prisen. Men hva skjer så? Skal du betale for sykkelen før du får den med deg hjem? Skal selgeren gi deg sykkelen uten å vite om du faktisk har penger til å betale?
For å unngå slike ubalanserte situasjoner, har vi i norsk rett et grunnleggende prinsipp som kalles “ytelse mot ytelse”. Dette prinsippet innebærer at partene i en avtale skal yte samtidig. I kjøpsforhold betyr dette at selgeren skal levere varen samtidig som kjøperen betaler kjøpesummen.
Kjøpsloven § 10 er et uttrykk for dette prinsippet. Paragrafen gir selgeren en tilbakeholdsrett, som betyr at selgeren kan holde tilbake varen inntil kjøperen har betalt. Dette sikrer at selgeren ikke tar risikoen ved å gi fra seg varen uten å være sikker på å få betalt.
Selgerens tilbakeholdsrett ved kontantkjøp: En nærmere titt
La oss se nærmere på hvordan kjøpsloven § 10 første ledd fungerer i praksis. Bestemmelsen sier at selgeren ikke plikter å levere varen før kjøpesummen er betalt, med mindre det er avtalt kreditt eller henstand med betalingen.
Dette betyr at ved et vanlig kontantkjøp, hvor det ikke er avtalt noen spesiell betalingsordning, kan selgeren holde tilbake varen helt til kjøperen har betalt. Selgeren har rett til å nekte å overlevere varen fysisk, nekte å utlevere dokumenter som gir kjøperen rett til å disponere over varen (for eksempel et konnossement for varer som sendes med skip), eller på annen måte hindre at kjøperen får kontroll over varen.
Illustrerende eksempler: Kontantkjøp i ulike situasjoner
For å gjøre det enda klarere, la oss se på noen eksempler:
-
Eksempel 1: Du kjøper en brukt gitar i en musikkforretning. Det er avtalt kontant betaling. Selgeren kan nekte å gi deg gitaren før du har betalt. Han kan for eksempel si: “Beklager, men jeg kan ikke gi deg gitaren før jeg ser at pengene er på kontoen min.”
-
Eksempel 2: Du kjøper en ny vaskemaskin på nett, og det er avtalt kontant betaling. Vaskemaskinen skal leveres av et transportselskap. Selgeren kan instruere transportselskapet om å ikke utlevere vaskemaskinen til deg før de har mottatt bekreftelse på at du har betalt.
-
Eksempel 3: Du kjøper en brukt bil, og det er avtalt kontant betaling. Du og selgeren møtes for å overlevere bilen og pengene. Du vil gjerne prøvekjøre bilen før du betaler. Selgeren kan nekte dette og si: “Jeg er redd jeg ikke kan la deg prøvekjøre bilen før jeg har mottatt betalingen.”
Kredittkjøp og henstand: Unntak fra tilbakeholdsretten
Det er viktig å huske at selgerens tilbakeholdsrett ikke gjelder i alle tilfeller. Dersom selgeren har gitt kreditt eller henstand med betalingen, mister han retten til å holde tilbake varen.
Kredittkjøp betyr at kjøperen får en avtalt frist til å betale kjøpesummen etter at varen er levert. For eksempel kan det avtales at kjøperen skal betale innen 30 dager etter at varen er mottatt.
Henstand med betalingen betyr at kjøperen får en utsettelse med å betale kjøpesummen. Dette kan enten være avtalt på forhånd, eller det kan være noe selgeren innvilger i ettertid, for eksempel hvis kjøperen har midlertidige økonomiske problemer.
Sendekjøp: Selgerens plikt til å sende varen
Kjøpsloven § 10 annet ledd regulerer selgerens tilbakeholdsrett ved sendekjøp. Bestemmelsen sier at selgeren ikke kan nekte å sende varen, selv om kjøperen ikke har betalt kjøpesummen. Selgeren kan imidlertid hindre at kjøperen får rådigheten over varen før betalingen er mottatt.
Dette betyr at selgeren må sende varen til kjøperen som avtalt, men han kan instruere fraktføreren om å ikke utlevere varen til kjøperen før betalingen er registrert.
Illustrerende eksempler: Sendekjøp og tilbakeholdsrett
La oss se på noen eksempler som illustrerer dette:
-
Eksempel 1: Du kjøper en bok på nett, og det er avtalt kontant betaling. Boken skal sendes med posten. Selgeren må sende boken til deg, men han kan instruere posten om å ikke utlevere boken før de har mottatt bekreftelse på at du har betalt.
-
Eksempel 2: Du kjøper en ny datamaskin på nett, og det er avtalt kontant betaling. Datamaskinen skal sendes med et transportselskap. Selgeren må sende datamaskinen med transportselskapet, men han kan instruere dem om å ikke utlevere datamaskinen til deg før de har mottatt betalingen.
Avtalefrihet og dens grenser: Når kan selgeren fravike § 10?
Som nevnt innledningsvis, er kjøpsloven i utgangspunktet deklaratorisk. Dette betyr at partene i en avtale kan avtale seg bort fra lovens bestemmelser dersom de ønsker det. Dette gjelder også for kjøpsloven § 10.
Partene kan for eksempel avtale at kjøperen skal betale et depositum på forhånd, eller at selgeren skal levere varen før betaling, selv om det ikke er avtalt kreditt.
Det er imidlertid viktig å være klar over at det finnes grenser for avtalefriheten. Disse grensene er satt for å beskytte svake parter i et kjøpsforhold, og for å sikre at avtalene ikke strider mot viktige samfunnsinteresser.
Avtalefrihetens grenser: Beskyttelse av svake parter og samfunnsinteresser
Avtalefriheten begrenses blant annet av:
-
Ufravikelige lovbestemmelser: Enkelte bestemmelser i kjøpsloven er ufravikelige, som betyr at partene ikke kan avtale seg bort fra dem. Dette gjelder særlig bestemmelser som er ment å beskytte forbrukere, for eksempel forbrukerkjøpslovens regler om reklamasjon og mangelsbeføyelser.
-
Alminnelige rettsprinsipper: Avtaler kan ikke stride mot alminnelige rettsprinsipper, for eksempel prinsippet om avtalens bindende kraft, prinsippet om god tro og prinsippet om ytelse mot ytelse.
-
Tvingende regler i annen lovgivning: Avtaler kan ikke stride mot tvingende regler i annen lovgivning, for eksempel avtalelovens regler om ugyldighet, prislovens regler om urimelige priser og markedsføringslovens regler om urimelige avtalevilkår.
Forholdet til andre bestemmelser i kjøpsloven
§ 10 er en generell bestemmelse som gjelder for alle kjøpslovens bestemmelser. Den må derfor ses i sammenheng med de enkelte bestemmelsene i loven, som kan inneholde særlige regler om avtalefrihet.
For eksempel fastslår kjøpsloven § 1 annet ledd at loven også gjelder bytte av ting «så langt den passer». Dette innebærer at partene i en bytteavtale kan avtale seg bort fra kjøpslovens bestemmelser, men bare i den grad det er naturlig og hensiktsmessig.
Forholdet til annen lovgivning
Kjøpsloven § 10 må også ses i sammenheng med annen relevant lovgivning, som danner et komplekst rettslig bakteppe for kjøpsforhold.
De mest sentrale lovene i denne sammenheng er:
-
Avtaleloven: Lov av 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer regulerer avtaleinngåelse, ugyldighet og tolking av avtaler.
-
Foreldelsesloven: Lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer regulerer foreldelse av fordringer.
-
Markedsføringsloven: Lov av 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring regulerer blant annet villedende markedsføring og urimelige avtalevilkår.
-
Produktansvarsloven: Lov av 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar regulerer produsentens ansvar for skade som følge av en sikkerhetsmangel ved et produkt.
Utkastets forarbeider: Lovgivers intensjoner
I forarbeidene til kjøpsloven, Ot.prp. nr. 80 (1986-87), er det gitt en grundig redegjørelse for betydningen av avtaler og handelsbruk i kjøpsforhold. Departementet uttaler blant annet:
«Loven foreslås gjort fravikelig (deklaratorisk), d.v.s. at den bare gjelder når ikke annet er avtalt eller følger av handelsbruk eller annen sedvane. I forbrukerkjøp skal loven likevel som hovedregel ikke kunne fravikes til skade for kjøperen.»
Videre heter det:
«Ved siden av den enkelte avtalen kan også en etablert praksis mellom partene gå foran kjøpslovens bestemmelser. Dette representerer i og for seg en ny regel i forhold til gjeldende lov. Imidlertid vil det ofte følge allerede av partenes avtaleforutsetninger at de legger til grunn tidligere praksis seg imellom. Regelen om etablert praksis mellom partene svarer til FN-konvensjonen art 9 (1).»
Rettspraksis: Høyesteretts tolkning av § 10
Høyesterett har i en rekke avgjørelser tatt stilling til kjøpsloven § 10. I Rt-1995-151 (Garasjeplassdommen) uttalte Høyesterett at avtaler mellom partene går foran kjøpslovens bestemmelser. I Rt-2004-675 (Agurkpinnedommen) slo Høyesterett fast at handelsbruk som må anses bindende mellom partene går foran kjøpsloven.
Oppsummering: Selgerens rett til å sikre betaling
Kjøpsloven § 10 gir selgeren en viktig sikkerhetsventil i kjøpsforhold. Bestemmelsen sikrer at selgeren ikke blir tvunget til å levere varen uten å være sikker på å få betalt. Samtidig balanserer paragrafen selgerens og kjøperens interesser ved å opprettholde prinsippet om “ytelse mot ytelse”.