Innledning
Arveloven § 2 definerer tre sentrale begreper i norsk arverett: arving, livsarving og samboer. Disse definisjonene er avgjørende for å forstå hvem som har rett til å arve etter en avdød person (arvelateren) og hvordan arven skal fordeles. I denne artikkelen vil vi gi en grundig gjennomgang av hvert begrep, med eksempler og utdypende forklaringer, for å belyse deres betydning i arverettslig kontekst.
Arving
Arveloven § 2 første ledd definerer en arving som:
“den som etter loven eller etter testament har rett til arv etter arvelateren.”
Denne definisjonen er kortfattet, men favner vidt. Den omfatter alle som kan ha krav på arv, enten dette følger av lovens arvegangsregler (legalarv) eller av arvelaterens testament (testamentsarv).
Eksempel:
Ola dør og etterlater seg en formue. Hans kone, Kari, er hans arving etter loven. Ola har også opprettet et testament der han gir sin nevø, Per, en pengegave. Både Kari og Per er arvinger etter Ola.
Livsarving
Arveloven § 2 annet ledd definerer en livsarving som:
“arvelaterens barn og barnets eller barnas etterkommere.”
En livsarving er med andre ord en direkte etterkommer av arvelateren i rett nedstigende linje. Dette omfatter arvelaterens barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn, osv.
Eksempel:
Lise dør og etterlater seg to barn, Anne og Petter. Anne har to barn, Marie og Jens. Petter har ett barn, Lars. Anne, Petter, Marie, Jens og Lars er alle livsarvinger etter Lise.
Samboer
Definisjonen av samboer i arveloven § 2 tredje ledd er mer omfattende:
“Med samboer menes en person over 18 år som bor sammen med en annen person over 18 år i et ekteskapsliknende parforhold. Personene regnes som samboere selv om de bor fra hverandre for en tid på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold eller liknende. To personer som ikke kan inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 3, regnes ikke som samboere. Personene regnes heller ikke som samboere hvis en av dem er gift eller samboer med en annen.”
Denne definisjonen er sentral for å avgjøre om en samboer har arverett etter loven. For å falle inn under definisjonen må flere vilkår være oppfylt.
Alderskravet
Begge samboerne må ha fylt 18 år. Dette er samme aldersgrense som for å inngå ekteskap og for å kunne gjøre gjeldende rettigheter etter husstandsfellesskapsloven.
Ekteskapsliknende parforhold
Samboerskapet må være et “ekteskapsliknende parforhold”. Dette innebærer at samboerne lever sammen i et stabilt og forpliktende forhold som kan sammenlignes med et ekteskap. Det stilles ikke krav om at samboerne har felles økonomi eller et seksuelt forhold, men dette vil ofte være tilfellet i et ekteskapsliknende parforhold.
Eksempel:
To studenter som deler leilighet for å spare penger, vil normalt ikke anses å leve i et ekteskapsliknende parforhold. To personer som har bodd sammen i flere år, har felles barn og presenterer seg utad som et par, vil derimot normalt anses å leve i et ekteskapsliknende parforhold.
Midlertidig fravær
Samboere anses fortsatt som samboere selv om de bor fra hverandre for en periode på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold eller liknende. Dette innebærer at et samboerskap ikke opphører automatisk selv om den ene samboeren for eksempel må flytte på sykehjem.
Forbud mot ekteskap
To personer som ikke kan inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 3, kan ikke regnes som samboere i arverettslig forstand. Ekteskapsloven § 3 forbyr ekteskap mellom personer i rett opp- eller nedstigende linje, mellom søsken og mellom personer som er så nært beslektet at de ikke kan inngå ekteskap.
Eksempel:
En mor og hennes sønn kan ikke regnes som samboere i arverettslig forstand, selv om de bor sammen og har et nært forhold.
Samboerskap med flere
En person kan ikke være samboer med mer enn én person samtidig. Dette innebærer at dersom en person er gift eller samboer med en annen, kan han eller hun ikke samtidig være samboer med en tredje person i arverettslig forstand.
Eksempel:
Pål er gift med Marte, men bor sammen med Lise. Pål og Lise kan ikke regnes som samboere i arverettslig forstand.
Oppsummering
Arveloven § 2 definerer sentrale begreper som er avgjørende for å forstå arveretten i Norge. Definisjonene av arving, livsarving og samboer gir et klart utgangspunkt for å avgjøre hvem som har rett til å arve etter en avdød person. Det er likevel viktig å være oppmerksom på at det kan oppstå tvil om tolkningen av begrepene i enkelte tilfeller. I slike tilfeller vil det være nødvendig å se hen til rettspraksis og juridisk teori for å få en avklaring.