Angrerettloven: en fullstendig og pedagogisk oversikt

Angrerettloven er en hjørnestein i norsk forbrukervern, men dens paragrafer kan virke som en jungel for mange. Denne omfattende artikkelen tar sikte på å være din los gjennom lovverket; vi vil dykke ned i hver paragraf, forklare dens betydning i praksis og gi deg konkrete eksempler på hvordan loven beskytter deg som forbruker. Enten du er en erfaren netthandler eller bare nysgjerrig på dine rettigheter, vil denne guiden gi deg en grundig forståelse av angrerettloven.

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser 

§ 1 Lovens virkeområde

§ 1 Virkeområde 

Loven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Loven gjelder også der forbrukeren gir fra seg eller påtar å gi fra seg personopplysninger til den næringsdrivende. Annet punktum gjelder likevel ikke dersom personopplysningene utelukkende behandles av den næringsdrivende for å levere varen, det digitale innholdet som ikke leveres på et fysisk medium eller den digitale tjenesten eller for å overholde lovpålagte plikter, og den næringsdrivende ikke behandler disse opplysningene til noe annet formål. 

Lovens kapittel 2 til 5 og §§ 28 og 29 gjelder også den som i næringsvirksomhet opptrer på vegne av en ikke-næringsdrivende selger eller tjenesteyter i situasjoner som nevnt i første ledd. 

Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Departementet kan likevel i forskrift bestemme at hele eller deler av loven ikke skal gjelde, og gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold.

Forklaring:

Angrerettloven § 1 definerer lovens anvendelsesområde, og avgrenser hvilke avtaler som omfattes av lovens beskyttelse. Bestemmelsen kan deles inn i tre hoveddeler: (1) avtaler mellom forbruker og næringsdrivende, (2) avtaler som involverer utveksling av personopplysninger, og (3) lovens geografiske virkeområde.

Avtaler mellom forbruker og næringsdrivende

Første ledd i § 1 fastsetter at loven gjelder “ved salg av varer og tjenester til forbruker når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler.” Bestemmelsen oppstiller fire kumulative vilkår:

• Forbruker: Avtaleparten på kjøpersiden må være en “forbruker,” definert i lovens § 5 bokstav a) som en “fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.” Dette utelukker avtaler der kjøperen er et foretak eller en annen juridisk person.

• Næringsvirksomhet: Selgeren må opptre i “næringsvirksomhet.” Det er ikke et krav at selgeren er et aksjeselskap eller har registrert foretak. En privatperson som selger varer eller tjenester som ledd i en regelmessig og organisert virksomhet, vil også anses å opptre i næringsvirksomhet.

• Betaling: Det må foreligge en avtale om betaling av en pris. Dette utelukker bytteavtaler og lignende.

• Fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler: Avtalen må inngås ved “fjernsalg” eller “salg utenom faste forretningslokaler.” Disse begrepene er definert i lovens § 5 bokstav b) og d), og omfatter henholdsvis avtaler inngått utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler, for eksempel Internett, og avtaler inngått på annet sted enn selgerens faste forretningslokaler, for eksempel dørsalg.

Eksempelvis, dersom en forbruker kjøper en bok fra en nettbokhandel, er avtalen omfattet av angrerettloven. Kjøperen er en forbruker, nettbokhandelen opptrer i næringsvirksomhet, det er avtalt en kjøpesum, og avtalen inngås ved fjernsalg. Dersom den samme forbrukeren derimot kjøper en brukt sykkel av en privatperson på Finn.no, er ikke avtalen omfattet av angrerettloven, ettersom selgeren ikke opptrer i næringsvirksomhet.

Avtaler som involverer utveksling av personopplysninger

Første ledd i § 1 fastslår videre at loven også gjelder “der forbrukeren gir fra seg eller påtar å gi fra seg personopplysninger til den næringsdrivende.” Dette innebærer at angrerettloven ikke bare gjelder avtaler om kjøp av varer og tjenester, men også avtaler som har som formål å gi den næringsdrivende tilgang til personopplysninger, for eksempel ved registrering av brukerkonto på en nettside.

Det er imidlertid et unntak fra denne regelen dersom “personopplysningene utelukkende behandles av den næringsdrivende for å levere varen, det digitale innholdet som ikke leveres på et fysisk medium eller den digitale tjenesten eller for å overholde lovpålagte plikter, og den næringsdrivende ikke behandler disse opplysningene til noe annet formål” (angrl. § 1 første ledd annet punktum). Dette unntaket innebærer at den næringsdrivende kan behandle personopplysninger som er strengt nødvendige for å oppfylle avtalen, for eksempel forbrukerens navn og adresse for å kunne sende varen, uten at angrerettloven kommer til anvendelse.

For eksempel, dersom en forbruker registrerer en brukerkonto på en nettbutikk for å kunne handle, er avtalen omfattet av angrerettloven. Forbrukeren gir fra seg personopplysninger, og nettbutikken er forpliktet til å gi forhåndsinformasjon og overholde øvrige bestemmelser i loven. Dersom nettbutikken derimot bare ber om forbrukerens e-postadresse for å sende en ordrebekreftelse, er ikke avtalen omfattet av loven, ettersom e-postadressen utelukkende behandles for å levere varen.

Geografisk virkeområde

Tredje ledd i § 1 fastsetter at loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Departementet kan imidlertid i forskrift bestemme at hele eller deler av loven ikke skal gjelde, og gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold.

Anvendelse på mellommenn

Annet ledd i § 1 slår fast at lovens kapittel 2 til 5 og §§ 28 og 29 også gjelder for den som i næringsvirksomhet opptrer på vegne av en ikke-næringsdrivende selger eller tjenesteyter. Dette innebærer at en næringsdrivende mellommann, for eksempel en auksjonsforretning, er forpliktet til å gi forhåndsinformasjon og overholde øvrige bestemmelser i loven, selv om den reelle selgeren er en privatperson.

§ 2 Unntak fra lovens virkeområde

§ 2 Loven gjelder ikke for:

a.	avtaler om salg av varer og tjenester fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler,

b.	avtaler om salg eller oppføring av fast eiendom og avtaler som gjelder rettigheter i fast eiendom, med unntak av utleie. Som salg av fast eiendom regnes også salg av adkomstdokumenter med tilknyttet leierett eller borett i bolig,

c.	avtaler som omfattes av lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven),

d.	avtaler om pakkereiser, jf. pakkereiseloven § 6,

e.	avtaler om persontransporttjenester. Kravene i § 16 får likevel anvendelse,

f.	avtaler som omfattes av finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven,

g.	avtaler om salg av varer og tjenester utenom faste forretningslokaler når den samlede kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader som forbrukeren skal betale, er 300 kr eller mindre,

h.	avtaler som er inngått med ekomtilbyder gjennom offentlig tilgjengelige betalingstelefoner for bruk av disse, eller som er inngått for bruk av én enkelt telefon-, Internett- eller telefaksforbindelse opprettet av en forbruker,

i.	avtaler om pengespill.

j.	avtaler om salg av varer som selges på tvangsauksjon eller på annen måte tvangsmessig i henhold til lov.

Forklaring:

Angrerettloven § 2 oppstiller en rekke unntak fra lovens anvendelsesområde. Disse unntakene innebærer at verken reglene om forhåndsinformasjon, skriftlig bekreftelse eller angrerett kommer til anvendelse på de avtalene som er listet opp i bestemmelsen.

Bestemmelsen i § 2 er begrunnet i en rekke hensyn, deriblant:

• Særlig regulering: Noen av unntakene gjelder avtaler som er omfattet av særlovgivning som ivaretar forbrukerhensynene på en tilfredsstillende måte. For eksempel gjelder dette avtaler om pakkereiser (pakkereiseloven) og finansielle tjenester (finansavtaleloven).

• Praktiske hensyn: Andre unntak er begrunnet i praktiske hensyn, for eksempel unntaket for småkjøp (under 300 kr) og salg fra salgsautomater.

• Avtalens art: Noen unntak gjelder avtaler som på grunn av sin art ikke egner seg for angrerett, for eksempel avtaler om persontransporttjenester.

I det følgende skal de enkelte unntakene i § 2 gjennomgås nærmere.

a) Salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler

Unntaket for salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler omfatter typisk varer og tjenester med lav verdi, der kjøpene er enkle og kurante. Eksempler på slike avtaler er kjøp av sjokolade fra en automat og kjøp av bensin fra en helautomatisk bensinstasjon (Prop. 64 L (2013-2014) s. 14).

b) Fast eiendom

Angrerettloven gjelder ikke for avtaler om salg eller oppføring av fast eiendom og avtaler om rettigheter i fast eiendom. Dette skyldes at slike avtaler er omfattet av omfattende spesiallovgivning, for eksempel avhendingsloven og bustadoppføringsloven. Unntaket gjelder imidlertid ikke for utleie av fast eiendom, jf. angrerettloven § 2 bokstav b).

c) Deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter

Avtaler som omfattes av lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven) er unntatt fra angrerettloven. Tidspartloven gjennomfører et EU-direktiv som stiller strenge krav til forhåndsinformasjon og gir forbrukeren en egen angrerett.

d) Pakkereiser

Avtaler om pakkereiser er unntatt fra angrerettloven, jf. pakkereiseloven § 6. Pakkereiseloven inneholder detaljerte krav til forhåndsinformasjon og regler om avbestilling.

e) Persontransporttjenester

Avtaler om persontransporttjenester er unntatt fra angrerettloven. Dette gjelder for eksempel kjøp av bussbilletter og flybilletter. Unntaket skyldes blant annet at slike avtaler er omfattet av spesiallovgivning og standardvilkår. Imidlertid får kravene i angrerettloven § 16, som omhandler tydeliggjøring av betalingsforpliktelser ved elektronisk inngåelse av fjernsalgsavtaler, anvendelse også på avtaler om persontransporttjenester.

f) Finansielle tjenester

Avtaler som omfattes av finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven er unntatt fra angrerettloven. Dette gjelder for eksempel avtaler om banktjenester, forsikringstjenester og kredittavtaler. Disse avtalene er omfattet av et omfattende regelverk som ivaretar forbrukerhensynene på en tilfredsstillende måte.

g) Småkjøp

Avtaler om salg av varer og tjenester utenom faste forretningslokaler er unntatt fra angrerettloven dersom den samlede kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader, er 300 kr eller mindre. Unntaket gjelder typisk for mindre kjøp på gater og messer, der det anses som upraktisk å stille krav til forhåndsinformasjon og angrerett.

h) Avtaler med ekomtilbydere

Avtaler som inngås med en ekomtilbyder gjennom offentlig tilgjengelige betalingstelefoner for bruk av disse, eller som inngås for bruk av én enkelt telefon-, Internett- eller telefaksforbindelse opprettet av en forbruker, er unntatt fra angrerettloven. Unntaket omfatter for eksempel kjøp av kontantkort for bruk i en telefonkiosk og bruk av trådløst nettverk på en kafé.

i) Pengespill

Avtaler om pengespill er unntatt fra angrerettloven. Dette gjelder for eksempel avtaler om lotterier og kasinospill.

j) Tvangsauksjon

Avtaler om salg av varer som selges på tvangsauksjon eller på annen måte tvangsmessig i henhold til lov, er unntatt fra angrerettloven.

Avslutningsvis, angrerettloven § 2 avgrenser lovens anvendelsesområde ved å oppstille en rekke unntak. Unntakene er begrunnet i en rekke hensyn, og sikrer at loven ikke kommer til anvendelse i situasjoner der det anses som unødvendig eller upraktisk.

§ 3 Lovens ufravikelighet

§ 3. Ufravikelighet 

Loven kan ikke fravikes ved avtale til ulempe for en forbruker. 

Forklaring:

Angrerettloven § 3 slår fast et fundamentalt prinsipp i norsk forbrukerrett: “Loven kan ikke fravikes ved avtale til ulempe for en forbruker.” Denne korte, men kraftfulle bestemmelsen sementerer lovens rolle som et ufravikelig vern for forbrukerne i et stadig mer komplekst og digitalisert handelslandskap.

Bestemmelsen innebærer at forbrukeren ikke kan fraskrive seg de rettigheter som loven gir, selv om forbrukeren og den næringsdrivende skulle bli enige om dette. En avtale som fratar forbrukeren rettigheter etter angrerettloven, vil være ugyldig i den utstrekning avtalen strider mot loven (jf. avtaleloven § 36).

Prinsippet om ufravikelig forbrukervern er forankret i en erkjennelse av den strukturelle ubalansen som ofte preger forbrukeravtaler. Forbrukeren står ofte i en svakere forhandlingsposisjon enn den næringsdrivende, og kan derfor lett bli presset til å akseptere avtalevilkår som er til ulempe for forbrukeren. Angrerettloven § 3 skal motvirke dette ved å sette en klar grense for avtalefriheten.

For eksempel, dersom en nettbutikk i sine salgsvilkår forsøker å begrense forbrukerens angrefrist til 7 dager, vil dette være i strid med angrerettloven § 21 som gir forbrukeren en angrefrist på 14 dager. Forbrukeren vil i dette tilfellet kunne påberope seg lovens bestemmelse om 14 dagers angrefrist, selv om forbrukeren har akseptert nettbutikkens salgsvilkår.

Prinsippet om ufravikelig forbrukervern kommer også til uttrykk i andre bestemmelser i angrerettloven. For eksempel slår § 27 fast at en tilknyttet avtale, for eksempel en kredittavtale, faller bort automatisk når forbrukeren bruker angreretten for hovedavtalen. En avtale som forsøker å opprettholde kredittavtalen til tross for at forbrukeren har angret på kjøpet av hovedytelsen, vil være ugyldig.

Bestemmelsen i § 3 er av sentral betydning i et handelslandskap som i økende grad preges av standardavtaler og digitaliserte kjøpsprosesser. Forbrukeren møter ofte standardavtaler med lange og kompliserte vilkår som er utarbeidet av den næringsdrivende, og som forbrukeren i praksis ikke har mulighet til å forhandle om. Angrerettloven § 3 sikrer at forbrukeren ikke kan fratas sine grunnleggende rettigheter gjennom slike standardavtaler.

Videre innebærer digitaliseringen av handel at avtaler ofte inngås raskt og effektivt, for eksempel ved et par tastetrykk på en mobiltelefon. I slike situasjoner kan forbrukeren lett overse viktige avtalevilkår, eller ikke ha tilstrekkelig tid til å vurdere konsekvensene av avtalen. Angrerettloven § 3 beskytter forbrukeren mot å bli bundet av uoverveide avtaler inngått på denne måten.

Avslutningsvis, angrerettloven § 3 er en hjørnestein i det norske forbrukervernet. Bestemmelsen sikrer at forbrukeren gis et grunnleggende vern mot urimelig press og aggressive salgsteknikker, og bidrar til å skape et trygt og forutsigbart handelslandskap for forbrukerne.

§ 4 Forholdet til annet regelverk

§ 4. Forholdet til annet regelverk

Loven medfører ingen begrensninger i opplysningsplikt eller krav til avtalen som følger av andre regler.

Forklaring:

Angrerettloven § 4 fastslår at loven “medfører ingen begrensninger i opplysningsplikt eller krav til avtalen som følger av andre regler.” Bestemmelsen presiserer at angrerettloven ikke skal fortrenge eller innskrenke forbrukervernet som følger av annen lovgivning eller ulovfestede prinsipper. Angrerettloven skal forstås som et supplement til eksisterende regelverk, og ikke som en erstatning for dette.

Forbrukeravtaler reguleres i et komplekst nettverk av lover, forskrifter og ulovfestede prinsipper. Angrerettloven utgjør kun en del av dette nettverket, og må sees i sammenheng med andre relevante rettsregler. For eksempel vil avtaler inngått ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler også være underlagt bestemmelsene i markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2), forbrukerkjøpsloven (lov 21. juni 2002 nr. 34) og eventuelt annen spesiallovgivning, avhengig av avtalens innhold.

Bestemmelsen i § 4 presiserer at opplysningskravene og de formelle kravene til avtalen som følger av angrerettloven kommer i tillegg til tilsvarende krav i annen lovgivning. Den næringsdrivende er forpliktet til å overholde alle relevante rettsregler, og kan ikke påberope seg angrerettloven for å unngå å oppfylle sine forpliktelser etter andre lover.

For eksempel, dersom en forbruker kjøper en vaskemaskin fra en nettbutikk, er avtalen underlagt både angrerettloven og forbrukerkjøpsloven. Angrerettloven stiller krav til forhåndsinformasjon om blant annet angreretten, mens forbrukerkjøpsloven stiller krav til forhåndsinformasjon om blant annet varens egenskaper og selgerens identitet. Nettbutikken må oppfylle begge lovenes krav, og kan ikke påberope seg angrerettloven for å unngå å opplyse om varens egenskaper.

Forholdet mellom angrerettloven og annen lovgivning er videre regulert av prinsippet om lex specialis. Dette prinsippet innebærer at spesiallovgivning går foran generell lovgivning ved motstrid. For eksempel vil bestemmelsene i håndverkertjenesteloven (lov 13. mars 1992 nr. 4) om prisopplysninger gå foran de generelle bestemmelsene om prisopplysninger i angrerettloven.

Bestemmelsen i § 4 innebærer også at angrerettloven ikke begrenser anvendelsen av ulovfestede prinsipper. For eksempel vil prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold fortsatt gjelde for avtaler som omfattes av angrerettloven. Den næringsdrivende er forpliktet til å opptre lojalt overfor forbrukeren, og kan ikke utnytte sin sterke stilling i avtaleforholdet (se for eksempel Rt. 2001 s. 1288).

Enkelte EU-direktiver, som forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) og e-handelsdirektivet (2000/31/EF), stiller videre krav til forbrukervern som kan gå utover det som følger av angrerettloven. Angrerettloven § 4 er i tråd med dette, og sikrer at forbrukerne gis det vernet som følger av EØS-retten.

Angrerettloven § 4 spiller en viktig rolle i å sikre et helhetlig og effektivt forbrukervern. Bestemmelsen tydeliggjør at angrerettloven ikke skal fortrenge, men supplere eksisterende rettsregler, og bidrar dermed til å styrke forbrukerens stilling i avtaleforholdet.

§ 5 Definisjoner

§ 5 Definisjoner

I loven menes med:

a.	forbruker: fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet,

b.	fjernsalg: avtale inngått ved organisert ordning for salg eller tjenesteyting uten at den næringsdrivende og forbrukeren er fysisk til stede samtidig, og der inngåelse av avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler,

c.	faste forretningslokaler: sted for detaljsalg der den næringsdrivende utøver sin faste virksomhet, eller flyttbare forretningslokaler for detaljsalg der den næringsdrivende vanligvis utøver sin virksomhet,

d.

avtale inngått utenom faste forretningslokaler: avtale der forbrukeren inngår avtale eller fremsetter tilbud i nærvær av den næringsdrivende på annet sted enn dennes faste forretningslokaler, samt avtale inngått i den næringsdrivendes faste forretningslokaler eller gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel umiddelbart etter en personlig og individuelt rettet henvendelse til forbrukeren i en situasjon som omfattes av første alternativ,

e.	finansiell tjeneste: banktjeneste, kredittjeneste, forsikringstjeneste, individuell pensjonstjeneste, investeringstjeneste, eller betalingstjeneste,

f.	varig medium: enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i uendret form,

g.

tilknyttet avtale: avtale der forbrukeren mottar varer eller tjenester i forbindelse med en fjernsalgsavtale eller en avtale inngått utenom faste forretningslokaler, og der varene leveres eller tjenestene ytes av den næringsdrivende eller en tredjeperson på grunnlag av en ordning mellom en tredjeperson og den næringsdrivende,

h.

offentlig auksjon: salgsmetode der varer eller tjenester tilbys av den næringsdrivende til forbrukere, der forbrukeren er personlig til stede eller har mulighet til å være til stede, ved en åpen, konkurransebasert budprosedyre som ledes av en auksjonarius, og der budgiveren som får tilslaget, må kjøpe varene eller tjenestene,

i.	digitalt innhold: data som fremstilles og leveres i digital form, ved at de gjengir fysiske størrelser med diskrete tegn,

j.	digital tjeneste: tjeneste som gjør det mulig for brukeren å frembringe, behandle, lagre eller få tilgang til data i digital form, eller tjenester som gjør det mulig å dele eller å samhandle på annen måte med slike data,

k.	nettbasert markedsplass: enhver tjeneste som bruker programvare, herunder et nettsted eller en applikasjon, som drives av eller på vegne av en næringsdrivende, og som gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere,

l.	tilbyder av en nettbasert markedsplass: enhver næringsdrivende som stiller til rådighet en nettbasert markedsplass for forbrukerne,

m.	kompatibilitet: evnen digitalt innhold eller digitale tjenester har til å fungere sammen med maskinvare eller programvare som digitalt innhold eller digitale tjenester av samme type vanligvis brukes sammen med, uten at det digitale innholdet eller den digitale tjenesten må konverteres,

n.	funksjonalitet: evnen digitalt innhold eller digitale tjenester har til å fungere med hensyn til formålet,

o.	samvirkingsevne: evnen digitalt innhold eller digitale tjenester har til å fungere sammen med annen maskinvare eller programvare enn den som digitalt innhold eller digitale tjenester av samme type vanligvis brukes sammen med.

Forklaring:

Angrerettloven § 5 utgjør en sentral bestemmelse ved å definere sentrale begreper som avgrenser lovens anvendelsesområde og styrer tolkningen av de materielle rettighetene og pliktene loven fastsetter. Denne artikkelen vil gjennomgå de sentrale definisjonene i § 5, illustrere deres praktiske betydning med eksempler, og belyse deres rolle i å sikre et effektivt vern for forbrukere i det digitale markedet.

Forbrukerbegrepet (bokstav a)

Definisjonen av “forbruker” i § 5 bokstav a) som en “fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet” er i samsvar med forbrukerbegrepet i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 1 (EFT L 372 av 31.12.1985). Bestemmelsen avgrenser lovens personelle virkeområde ved å utelukke juridiske personer og fysiske personer som handler i næringsvirksomhet. Dette er et sentralt skille for å ivareta lovens formål om å beskytte den svake parten i et avtaleforhold (Prop. 64 L (2013–2014) s. 10).

Fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (bokstav b og d)

Definisjonene av “fjernsalg” og “avtale inngått utenom faste forretningslokaler” i § 5 bokstav b) og d) avgrenser lovens saklige virkeområde. “Fjernsalg” defineres som en avtale inngått ved en “organisert ordning” uten at partene er fysisk til stede samtidig, og der avtaleslutningen skjer “utelukkende” ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler (Prop. 64 L (2013–2014) s. 40). Denne definisjonen omfatter typisk netthandel, telefonsalg og postordre. “Avtale inngått utenom faste forretningslokaler” defineres bredt og omfatter blant annet avtaler inngått i forbrukerens hjem, på messer og ved “personlig og individuelt rettet henvendelse” til forbrukeren utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler (Prop. 64 L (2013–2014) s. 33).

Eksempelvis, dersom en forbruker kjøper en vare på en nettbutikk, anses avtalen som fjernsalg. Dersom en selger oppsøker forbrukeren i vedkommendes hjem og inngår en avtale om kjøp av en støvsuger, vil avtalen anses inngått utenom faste forretningslokaler.

Faste forretningslokaler (bokstav c)

Definisjonen av “faste forretningslokaler” i § 5 bokstav c) er av betydning for å avgrense virkeområdet for “avtale inngått utenom faste forretningslokaler.” Bestemmelsen omfatter både permanente og flyttbare forretningslokaler, forutsatt at den næringsdrivende utøver sin virksomhet der “vanligvis” (Prop. 64 L (2013–2014) s. 34). For eksempel vil en butikk anses som faste forretningslokaler, mens en salgsbod på en messe ikke vil omfattes.

Finansielle tjenester (bokstav e)

Definisjonen av “finansiell tjeneste” i § 5 bokstav e) avgrenser anvendelsesområdet for lovens kapittel 7 og 8, som inneholder særregler for finansielle tjenester. Definisjonen er i samsvar med forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 12, og omfatter typiske banktjenester, kredittjenester og forsikringstjenester.

Varig medium (bokstav f)

Definisjonen av “varig medium” i § 5 bokstav f) er sentral for å sikre forbrukerens tilgang til skriftlig dokumentasjon av avtalen og forhåndsinformasjon. Bestemmelsen omfatter “enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i uendret form” (Prop. 64 L (2013–2014) s. 35). Dette omfatter papir, e-post og SMS, men ikke muntlige avtaler eller telefonsamtaler uten opptak.

Tilknyttede avtaler (bokstav g)

Definisjonen av “tilknyttet avtale” i § 5 bokstav g) er sentral for å regulere virkningene av at forbrukeren benytter angreretten. En tilknyttet avtale er en avtale der forbrukeren mottar varer eller tjenester i tilknytning til en fjernsalgsavtale eller avtale inngått utenom faste forretningslokaler, og der disse ytelsene leveres av den næringsdrivende eller en tredjeperson på grunnlag av en avtale mellom tredjepersonen og den næringsdrivende. Eksempelvis vil en kredittavtale inngått for å finansiere et kjøp anses som en tilknyttet avtale. Dersom forbrukeren benytter angreretten for hovedavtalen, bortfaller den tilknyttede avtalen automatisk og kostnadsfritt (angrl. § 27) (Prop. 64 L (2013–2014) s. 66).

Offentlig auksjon (bokstav h)

Definisjonen av “offentlig auksjon” i § 5 bokstav h) er av betydning for å avgrense unntaket fra angreretten i § 22 bokstav l. Definisjonen omfatter auksjoner der forbrukeren er personlig til stede, eller har mulighet til å være til stede, og der det benyttes en åpen budprosedyre (Prop. 64 L (2013–2014) s. 31). For eksempel vil en tradisjonell auksjon i et auksjonslokale omfattes, mens en internettauksjon ikke vil falle inn under definisjonen.

Digitale ytelser (bokstav i og j)

Definisjonene av “digitalt innhold” og “digital tjeneste” i § 5 bokstav i) og j) er viktige for å regulere forbrukeravtaler i det digitale markedet. “Digitalt innhold” defineres bredt og omfatter alle former for data som fremstilles og leveres i digital form, for eksempel programvare, musikk, film og e-bøker. “Digital tjeneste” omfatter tjenester som gir brukeren tilgang til og mulighet for å behandle digitale data, for eksempel skylagring, sosiale medier og strømmetjenester (Prop. 64 L (2013–2014) s. 23).

Nettbaserte markedsplasser (bokstav k og l)

Definisjonene av “nettbasert markedsplass” og “tilbyder av en nettbasert markedsplass” i § 5 bokstav k) og l) er relativt nye og reflekterer den økende betydningen av slike plattformer i forbrukermarkedet. En “nettbasert markedsplass” er enhver tjeneste som bruker programvare for å gi forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere (Prop. 64 L (2013–2014) s. 14). For eksempel vil Finn.no og eBay anses som nettbaserte markedsplasser. “Tilbyderen av en nettbasert markedsplass” er den næringsdrivende som driver plattformen.

Tekniske begreper (bokstav m, n og o)

Definisjonene av “kompatibilitet,” “funksjonalitet” og “samvirkingsevne” i § 5 bokstav m), n) og o) er viktige for å regulere forbrukeravtaler om digitale ytelser. Begrepene er hentet fra forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 14, 16 og 17, og sikrer at forbrukeren får tilstrekkelig informasjon om de tekniske egenskapene til digitale ytelser.

§ 6. Fristberegning

§ 6. Fristberegning 

Når en frist uttrykt i dager skal beregnes fra det tidspunkt en hendelse inntreffer eller en handling finner sted, skal den dag hendelsen inntreffer eller handlingen finner sted, ikke anses som en del av fristen. 

Alle kalenderdager medregnes i en frist. Ender en frist på en lørdag, helligdag eller høytidsdag forlenges den til nærmeste virkedag.

Forklaring:

Angrerettloven § 6 fastsetter klare og tydelige regler for beregning av frister i henhold til loven. Bestemmelsen sikrer forutberegnelighet for både forbruker og næringsdrivende, og bidrar til å unngå tvil og misforståelser knyttet til fristenes utløp.

Paragraf 6 kan deles inn i to hoveddeler: (1) utgangspunkt for fristberegning, og (2) inkludering av kalenderdager og fristforlengelse.

1. Utgangspunkt for fristberegning

Første ledd i § 6 slår fast at når en frist uttrykt i dager skal beregnes fra det tidspunkt en hendelse inntreffer eller en handling finner sted, skal den dag hendelsen inntreffer eller handlingen finner sted, ikke anses som en del av fristen. Dette innebærer at fristen begynner å løpe fra dagen etter den relevante hendelsen eller handlingen.

Eksempelvis, dersom en forbruker inngår en avtale om kjøp av en vare på mandag, og angrefristen er 14 dager, begynner fristen å løpe fra og med tirsdag.

Denne regelen er i tråd med alminnelige prinsipper for fristberegning i norsk rett, og bidrar til å unngå tvil om når fristen faktisk starter.

2. Inkludering av kalenderdager og fristforlengelse

Annet ledd i § 6 presiserer at alle kalenderdager skal medregnes i en frist. Dette innebærer at også lørdager, søndager og helligdager skal telles med, i motsetning til det som gjelder for noen andre frister i norsk rett (for eksempel frister for å anke en dom).

Videre fastsetter annet ledd at dersom en frist ender på en lørdag, helligdag eller høytidsdag, forlenges den til nærmeste virkedag. Dette sikrer at forbrukeren ikke mister sine rettigheter dersom fristen utløper på en dag da det ikke er mulig å foreta nødvendige handlinger, for eksempel å sende en vare i retur.

Eksempelvis, dersom en forbrukers 14 dagers angrefrist utløper på en lørdag, forlenges fristen til mandag. Dersom mandag er en helligdag, forlenges fristen ytterligere til tirsdag.

Praktiske implikasjoner

Bestemmelsen i § 6 har viktige praktiske implikasjoner for både forbruker og næringsdrivende. Forbrukeren må være bevisst på at angrefristen begynner å løpe fra dagen etter avtaleinngåelsen eller mottak av varen, og at alle kalenderdager teller med. Dersom fristen utløper på en lørdag, helligdag eller høytidsdag, må forbrukeren sørge for å handle innen utløpet av den forlengede fristen.

For den næringsdrivende innebærer § 6 et ansvar for å sikre at forbrukeren gis korrekt informasjon om angrefristen og hvordan den beregnes. Næringsdrivende bør i sin kommunikasjon med forbrukeren tydelig opplyse om fristens utgangspunkt, lengde og eventuelle forlengelser.

§ 7 Bevisbyrde

§ 7. Bevisbyrde 

Den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.

Forklaring:

Angrerettloven § 7 fastslår et sentralt prinsipp i norsk forbrukerrett: “Den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.” Bestemmelsen plasserer bevisbyrden for oppfyllelse av lovens omfattende informasjonskrav på den næringsdrivende, og representerer et viktig verktøy for å sikre et effektivt forbrukervern.

Bevisbyrderegler har stor praktisk betydning i rettslige tvister. Den som har bevisbyrden, har også risikoen for at et krav ikke fører frem dersom det er tvil om hvorvidt et bestemt faktisk forhold foreligger. I forbrukerforhold, hvor det ofte er en betydelig asymmetri i kunnskap og ressurser mellom partene, er det særlig viktig å plassere bevisbyrden på den parten som er best i stand til å fremskaffe nødvendig bevis.

Angrerettloven § 7 pålegger den næringsdrivende å sannsynliggjøre at opplysningsplikten er oppfylt. Dersom forbrukeren for eksempel hevder at den næringsdrivende ikke har gitt tilstrekkelig informasjon om angreretten, vil det være den næringsdrivende som må bevise at slik informasjon faktisk er gitt. Dette kan for eksempel gjøres ved å fremlegge dokumentasjon for at forbrukeren har mottatt et standardisert angreskjema (jf. angrl. § 8 bokstav h)), eller at informasjonen er gitt på annen måte.

Bestemmelsen i § 7 er begrunnet i en rekke hensyn. For det første er den næringsdrivende nærmest til å bevise hvilke opplysninger som er gitt. Den næringsdrivende har kontroll over sine egne systemer og rutiner for informasjonsformidling, og kan dermed lettere dokumentere hva forbrukeren har fått vite. For det andre er det et generelt forbrukerpolitisk hensyn å beskytte forbrukeren mot urimelig bevisbyrde. Forbrukeren har ofte begrensede muligheter til å bevise hva som er sagt eller gjort i en avtalesituasjon, og kan derfor lett bli stilt i en urimelig bevisposisjon dersom bevisbyrden plasseres på forbrukeren.

Et praktisk eksempel kan illustrere betydningen av § 7. Dersom en forbruker kjøper en vare på Internett, og den næringsdrivende ikke tydelig informerer om angreretten før avtaleinngåelsen, vil angrefristen forlenges med inntil 12 måneder (jf. angrl. § 21 tredje ledd). Dersom den næringsdrivende senere nekter å godta forbrukerens bruk av angreretten med den begrunnelse at angrefristen er utløpt, vil det være den næringsdrivende som må bevise at forbrukeren har mottatt korrekt informasjon om angreretten. Dersom den næringsdrivende ikke kan sannsynliggjøre dette, vil forbrukerens bruk av angreretten være gyldig.

Bestemmelsen i § 7 er et viktig virkemiddel for å sikre at forbrukerne reelt sett får den informasjonen de har krav på etter angrerettloven. Ved å plassere bevisbyrden på den næringsdrivende, motiveres næringsdrivende til å utvikle gode rutiner for informasjonsformidling og dokumentasjon, og til å sørge for at forbrukerne gis tilstrekkelig informasjon om sine rettigheter.

Avslutningsvis, angrerettloven § 7 er et eksempel på hvordan bevisbyrderegler kan benyttes som et effektivt verktøy for å styrke forbrukervernet. Bestemmelsen bidrar til å balansere styrkeforholdet mellom forbruker og næringsdrivende, og sikrer at forbrukeren ikke stilles i en urimelig bevisposisjon i tvister om oppfyllelse av lovens informasjonskrav.

Kapittel 2: Den næringsdrivendes opplysningsplikt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler

§ 8 Opplysningsplikt i forkant av avtalen

§ 8.Opplysningsplikt før avtaleinngåelse

Før det blir inngått en avtale om fjernsalg eller avtale utenom faste forretningslokaler, skal den næringsdrivende på en klar og forståelig måte gi forbrukeren opplysninger om:

a.	varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper, i den utstrekning kommunikasjonsmåten og varene eller tjenestene er egnet til dette,

b.	der dette er relevant, funksjonaliteten, herunder relevante tekniske beskyttelsestiltak, for varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester,

c.	der dette er relevant, kompatibiliteten og samvirkingsevnen til varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester som den næringsdrivende kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til,

d.

den næringsdrivendes identitet, slik som foretaksnavn, geografisk adresse og telefonnummer, e-postadresse og eventuelt nettbaserte kommunikasjonsmidler som gir forbrukeren mulighet til å lagre all skriftlig korrespondanse på et varig medium, samt identitet og geografisk adresse til næringsdrivende det opptres på vegne av og som forbrukeren kan rette eventuelle klager til,

e.

den samlede prisen for varen eller tjenesten medregnet avgifter, eller, dersom varens eller tjenestens art gjør at prisen ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, metoden for beregning av prisen, samt eventuelle tilleggskostnader til frakt, levering, porto eller annet, eller, dersom disse ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, at slike tilleggskostnader kan forekomme. For avtaler uten tidsbegrensning og for abonnementsavtaler skal den samlede prisen omfatte de kostnadene per avregningsperiode, og ved betaling med fast beløp, også de samlede månedlige kostnadene, og om de samlede kostnadene ikke kan forhåndsberegnes, metoden for beregning av prisen,

f.	kostnadene for bruk av fjernkommunikasjonsmiddelet, når disse ikke beregnes etter grunntakst,

g.	ordningene for betaling, levering, oppfyllelse, leveringsfrist og hvordan den næringsdrivende håndterer reklamasjoner,

h.	at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. § 20 første og annet ledd. Den næringsdrivende skal også gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema),

i.	at forbrukeren må bære kostnadene ved å returnere varene dersom angreretten brukes. Dersom varene etter sin natur normalt ikke kan returneres med post, skal kostnadene ved å returnere varene opplyses,

j.	at forbrukeren som bruker angreretten, etter å ha bedt om oppstart av tjenesteleveringen i henhold til §§ 12 eller 19, skal ha ansvar for rimelige kostnader, jf. § 26 første ledd,

k.	dersom avtalen omfattes av unntakene fra angrerett i § 22, skal det opplyses om dette, eventuelt om under hvilke omstendigheter angreretten kan tapes,

l.	den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, digitalt innhold og digital tjeneste,

m.	relevante atferdsregler og hvor disse kan finnes,

n.	der dette er relevant, avtalens varighet og eventuell minste bindingstid, eller, for avtaler som er uten tidsbegrensning eller forlenges automatisk, vilkårene for å si opp avtalen,

o.	eventuelle depositum eller andre økonomiske garantier betalt eller stilt av forbrukeren og vilkårene for disse,

p.	der dette er relevant, utenrettslig klage- og erstatningsordning som den næringsdrivende er tilknyttet, samt fremgangsmåten for å få tilgang til denne,

q.	der dette er relevant, at prisen er personlig tilpasset basert på automatiserte beslutninger,

r.	eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier, samt vilkårene for disse.

Den næringsdrivende skal anses for å ha gitt opplysninger etter første ledd bokstav h, i og j dersom denne har gitt forbrukeren korrekt utfylt skjema om opplysninger om angreretten.

Når næringsdrivende retter sin markedsføring mot norske forbrukere, skal opplysningene etter første ledd gis på norsk.

Ved offentlige auksjoner er det tilstrekkelig at opplysningene i første ledd bokstav d erstattes av tilsvarende opplysninger om auksjonarius.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om standardisert angreskjema, samt om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles, herunder at opplysninger om angreretten skal gis ved bruk av et standardisert skjema for opplysninger om angrerett.

Forklaring:

Angrerettloven § 8 forankrer en av lovens hjørnesteiner: den næringsdrivendes omfattende opplysningsplikt før inngåelse av avtaler inngått ved fjernsalg eller utenom faste forretningslokaler. Bestemmelsen har til hensikt å styrke forbrukervernet ved å sikre at forbrukeren har tilgang til all nødvendig og relevant informasjon før de binder seg til en avtale.

Bestemmelsen stiller krav om at opplysningene gis “på en klar og forståelig måte” (angrl. § 8). Dette innebærer at informasjonen må tilpasses den gjennomsnittlige forbrukers forutsetninger, og presenteres på en oversiktlig og lettfattelig måte. Forbrukerrettighetsdirektivet, som angrerettloven gjennomfører, presiserer i fortalen punkt 34 at den næringsdrivende bør ta hensyn til “særskilte behov hos forbrukere som er særlig sårbare på grunn av nedsatt mental, fysisk eller psykisk funksjonsevne, alder eller godtroenhet” (Prop. 64 L (2013-2014) s. 19). Dette innebærer at den næringsdrivende må tilpasse informasjonen for forbrukere med nedsatt funksjonsevne, for eksempel ved å tilby informasjon i alternative formater.

Paragraf 8 lister opp en rekke konkrete opplysninger som skal gis forbrukeren. Disse kan deles inn i tre hovedkategorier: (1) opplysninger om varen eller tjenesten, (2) opplysninger om avtalen, og (3) opplysninger om angreretten.

1. Opplysninger om varen eller tjenesten

• Viktigste egenskaper: Forbrukeren skal ha opplysninger om varens eller tjenestens “viktigste egenskaper” (angrl. § 8 bokstav a). Detaljeringsgraden vil avhenge av varens eller tjenestens art, og hva som er relevant for forbrukerens kjøpsbeslutning (Prop. 64 L (2013-2014) s. 22). For eksempel vil det ved salg av en mobiltelefon være nødvendig å opplyse om skjermstørrelse, batterikapasitet og kameraoppløsning, mens det ved salg av en bok vil være tilstrekkelig å opplyse om forfatter, tittel og forlag.

• Funksjonalitet, kompatibilitet og samvirkingsevne: For varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester skal det gis opplysninger om “funksjonaliteten, herunder relevante tekniske beskyttelsestiltak” (angrl. § 8 bokstav b), samt “kompatibiliteten og samvirkingsevnen” (angrl. § 8 bokstav c). Dette innebærer at forbrukeren skal informeres om hvordan varen eller tjenesten fungerer, hvilke enheter den er kompatibel med, og eventuelle begrensninger i bruken, for eksempel regionkoding eller digital rettighetsadministrasjon.

2. Opplysninger om avtalen

• Identitet: Forbrukeren skal ha opplysninger om den næringsdrivendes identitet, for eksempel foretaksnavn, adresse, telefonnummer og e-postadresse (angrl. § 8 bokstav d). Dette sikrer at forbrukeren vet hvem de inngår avtale med, og gir forbrukeren mulighet til å kontakte den næringsdrivende ved behov.

• Pris: Forbrukeren skal ha opplysninger om den “samlede prisen” for varen eller tjenesten, inkludert alle avgifter, fraktkostnader og eventuelle tilleggskostnader (angrl. § 8 bokstav e). Dette gir forbrukeren et fullstendig bilde av de totale kostnadene ved kjøpet.

• Betaling, levering, oppfyllelse og reklamasjoner: Forbrukeren skal ha opplysninger om ordningene for betaling, levering, oppfyllelse, leveringsfrist og hvordan den næringsdrivende håndterer reklamasjoner (angrl. § 8 bokstav g). Dette gir forbrukeren nødvendig informasjon om de praktiske sidene ved avtaleforholdet.

• Varighet, bindingstid og vilkår for oppsigelse: Forbrukeren skal ha opplysninger om avtalens varighet og eventuell bindingstid, samt vilkårene for å si opp avtalen dersom den er uten tidsbegrensning eller forlenges automatisk (angrl. § 8 bokstav n). Dette gir forbrukeren nødvendig informasjon om avtalens løpetid og hvordan den kan avsluttes.

• Depositum og økonomiske garantier: Forbrukeren skal ha opplysninger om eventuelle depositum eller andre økonomiske garantier, og vilkårene for disse (angrl. § 8 bokstav o).

• Utenrettslig klage- og erstatningsordning: Forbrukeren skal ha opplysninger om eventuelle utenrettslige klage- og erstatningsordninger, og fremgangsmåten for å benytte disse (angrl. § 8 bokstav p).

• Persontilpasset pris: Dersom prisen er personlig tilpasset basert på automatiserte beslutninger, skal forbrukeren informeres om dette (angrl. § 8 bokstav q).

• Ettersalgsservice og kommersielle garantier: Forbrukeren skal ha opplysninger om eventuell ettersalgsservice og kommersielle garantier, og vilkårene for disse (angrl. § 8 bokstav r).

3. Opplysninger om angreretten

• Angrerett: Forbrukeren skal ha opplysninger om at det foreligger angrerett, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten (angrl. § 8 bokstav h). Næringsdrivende skal også gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema).

• Returkostnader: Forbrukeren skal ha opplysninger om at forbrukeren må bære kostnadene ved å returnere varene dersom angreretten brukes (angrl. § 8 bokstav i). Dersom varene ikke kan returneres med post, skal kostnadene ved å returnere varene opplyses.

• Rimelige kostnader ved bruk av angreretten: Forbrukeren skal ha opplysninger om at forbrukeren som bruker angreretten etter å ha bedt om oppstart av tjenesteleveringen, skal ha ansvar for rimelige kostnader (angrl. § 8 bokstav j).

• Unntak fra angreretten: Forbrukeren skal ha opplysninger om eventuelle unntak fra angreretten, og under hvilke omstendigheter angreretten kan tapes (angrl. § 8 bokstav k).

• Rettslig forpliktelse til kontraktsmessig vare: Forbrukeren skal ha opplysninger om den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, digitalt innhold og digital tjeneste (angrl. § 8 bokstav l).

• Relevante atferdsregler: Forbrukeren skal ha opplysninger om relevante atferdsregler og hvor disse kan finnes (angrl. § 8 bokstav m).

Sanksjoner og forenkling

Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller opplysningsplikten etter § 8, kan dette medføre sanksjoner, for eksempel forbud, påbud, tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr (angrl. § 42). I tillegg vil brudd på enkelte opplysningsplikter medføre at forbrukeren ikke er forpliktet til å betale de aktuelle kostnadene (angrl. § 9).

For å forenkle den næringsdrivendes oppfyllelse av opplysningsplikten, kan opplysningene om angreretten (bokstav h, i og j) gis ved bruk av et standardisert skjema om opplysninger om angreretten (angrl. § 8 annet ledd). Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om standardisert angreskjema og om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles (angrl. § 8 femte ledd).

Avsluttende bemerkninger

Angrerettloven § 8 stiller strenge krav til den næringsdrivendes opplysningsplikt før avtaleinngåelse. Bestemmelsen skal sikre at forbrukeren har et solid informasjonsgrunnlag for å kunne ta en veloverveid kjøpsbeslutning, og bidrar til å styrke forbrukervernet i et stadig mer komplekst og digitalisert handelslandskap.

§ 9 Virkningen av brudd på visse opplysningsplikter

§ 9. Virkningen av brudd på visse opplysningsplikter 

Har den næringsdrivende ikke opplyst om tilleggskostnader eller andre kostnader som omhandlet i § 8 første ledd bokstav e og i, skal forbrukeren ikke bære disse kostnadene.

Forklaring:

Angrerettloven § 9 etablerer en effektiv sanksjonsmekanisme for å sikre den næringsdrivendes etterlevelse av lovens opplysningsplikt. Bestemmelsen gir forbrukeren en klar økonomisk fordel ved å frita forbrukeren for spesifikke kostnader dersom den næringsdrivende har unnlatt å gi tilstrekkelig informasjon før avtaleinngåelsen.

Bestemmelsen knytter seg til den næringsdrivendes opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav e og i. Disse bestemmelsene omhandler henholdsvis den samlede prisen for varen eller tjenesten og kostnadene ved retur av varer dersom angreretten benyttes.

Den samlede prisen (angrl. § 8 første ledd bokstav e)

Den næringsdrivende er forpliktet til å gi forbrukeren tydelig informasjon om den samlede prisen for varen eller tjenesten, inkludert alle avgifter, leveringskostnader og andre tilleggskostnader. Dersom prisen ikke kan beregnes på forhånd, må den næringsdrivende opplyse om beregningsmetoden.

Unnlatelse av å opplyse om slike kostnader, eller å gi en ufullstendig eller misvisende prisangivelse, vil utløse sanksjonen i § 9. Forbrukeren vil da ikke være forpliktet til å dekke de kostnadene som den næringsdrivende ikke har opplyst om.

Returkostnader (angrl. § 8 første ledd bokstav i)

Dersom angreretten benyttes, er det i utgangspunktet forbrukeren som skal dekke de direkte kostnadene ved retur av varene (angrl. § 25 annet ledd). Den næringsdrivende er forpliktet til å opplyse forbrukeren om dette før avtaleinngåelsen. Dersom varene ikke kan returneres med post på vanlig måte, skal den næringsdrivende også opplyse om kostnadene ved retur.

Dersom den næringsdrivende unnlater å opplyse forbrukeren om at denne skal dekke returkostnadene, vil forbrukeren være fritatt for denne forpliktelsen i henhold til § 9.

Praktiske eksempler

• Skjulte gebyrer: En nettbutikk selger en mobiltelefon og oppgir en pris på 5.000 kr. Imidlertid kommer det frem i de generelle vilkårene, som forbrukeren må akseptere for å kunne fullføre kjøpet, at det påløper et administrasjonsgebyr på 250 kr. Forbrukeren har ikke fått tydelig informasjon om dette gebyret før avtaleinngåelsen, og vil i henhold til § 9 ikke være forpliktet til å dekke det.

• Uspesifiserte returkostnader: En forbruker kjøper en sofa på postordre. Selgeren opplyser i sin markedsføring om at det er angrerett, men nevner ikke noe om returkostnadene. Når forbrukeren angrer på kjøpet og skal returnere sofaen, viser det seg at fraktkostnadene beløper seg til 1.000 kr. Ettersom selgeren ikke opplyste om returkostnadene før avtaleinngåelsen, vil forbrukeren i henhold til § 9 ikke være forpliktet til å dekke dem.

Forbrukervennlig sanksjon og bevisbyrde

Angrerettloven § 9 er en forbrukervennlig sanksjon som gir forbrukeren en klar økonomisk fordel ved den næringsdrivendes brudd på opplysningsplikten. Bestemmelsen stimulerer den næringsdrivende til å gi fullstendig og korrekt informasjon før avtaleinngåelsen, og bidrar til å forhindre at forbrukeren blir påført uforutsette kostnader.

Det er viktig å bemerke at den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt (angrl. § 7). Dersom det er tvil om hvorvidt den næringsdrivende har gitt tilstrekkelig informasjon, vil dette gå ut over den næringsdrivende.

§ 9a Ytterligere særlige opplysningsplikter før avtaleinngåelse på nettbaserte markedsplasser 

§ 9 a. Ytterligere særlige opplysningsplikter før avtaleinngåelse på nettbaserte markedsplasser 

Før det blir inngått en avtale om fjernsalg på nettbaserte markedsplasser, skal tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen gi forbrukeren følgende opplysninger på en måte som er klar, forståelig og egnet for fjernkommunikasjonsmiddel:

a.	generelle opplysninger om hovedparametrene som avgjør rangeringen av tilbud som presenteres for forbrukeren i søkeresultatet, og den relative betydningen av disse parametrene i forhold til andre parametrer

b.	om selgeren er næringsdrivende eller ikke, på grunnlag av selgerens erklæring til tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen

c.	at forbrukerrettigheter ikke kommer til anvendelse på avtalen dersom selgeren ikke er næringsdrivende

d.	der det er relevant, fordelingen av plikter knyttet til avtalene mellom selgeren og tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen.

Opplysningene etter første ledd bokstav a må gis i en særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og enkelt tilgjengelig fra siden der tilbudene presenteres.

Departementet kan i forskrift stille krav om at tilbydere av nettbaserte markedsplasser må gi forbrukere ytterligere opplysninger.

Forklaring:

Angrerettloven § 9 a innfører en rekke særlige opplysningsplikter for tilbydere av nettbaserte markedsplasser. Bestemmelsen er et nytt tilskudd til angrerettloven, og tar sikte på å styrke transparensen og forbrukerbeskyttelsen i en stadig mer utbredt handelsform.

Bakgrunn og formål

Nettbaserte markedsplasser, som for eksempel Finn.no og Amazon, spiller en stadig viktigere rolle i det digitale handelslandskapet. Forbrukerne kan her finne et bredt utvalg av varer og tjenester fra en rekke ulike selgere. Samtidig kan nettbaserte markedsplasser være uoversiktlige, og det kan være vanskelig for forbrukeren å vite hvilke rettigheter de har, og hvem de kan rette eventuelle krav mot.

§ 9 a skal motvirke dette ved å stille tydelige krav til tilbyderen av markedsplassen om å gi forbrukeren essensiell informasjon før avtale inngås. Målet er å styrke forbrukerens beslutningsgrunnlag og sikre at forbrukeren er klar over sine rettigheter.

Opplysningspliktens innhold

Bestemmelsen i § 9 a første ledd pålegger tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen å gi forbrukeren følgende opplysninger:

• Rangeringsparametere (bokstav a): Tilbyderen må opplyse om hvilke hovedparametere som avgjør rangeringen av tilbud i søkeresultatene, og hvilken relativ betydning disse parametrene har i forhold til andre parametere. Dette innebærer at forbrukeren skal kunne forstå hvorfor noen tilbud vises høyere opp i søkeresultatene enn andre, og om rangeringen er påvirket av for eksempel betaling fra selgerne.

• Selgerens status (bokstav b): Tilbyderen må opplyse om selgeren er næringsdrivende eller ikke, basert på selgerens egen erklæring. Dette er viktig for å avgjøre hvilke rettigheter forbrukeren har, ettersom forbrukervernlovgivningen i hovedsak kun gjelder for avtaler mellom forbruker og næringsdrivende.

• Forbrukerrettigheter (bokstav c): Tilbyderen må opplyse om at forbrukerrettigheter ikke kommer til anvendelse dersom selgeren ikke er næringsdrivende. Dette skal tydeliggjøre for forbrukeren at kjøp fra privatpersoner på markedsplassen ikke gir samme rettslige vern som kjøp fra næringsdrivende.

• Fordeling av plikter (bokstav d): Tilbyderen må opplyse om fordelingen av plikter mellom selgeren og tilbyderen av markedsplassen, dersom dette er relevant. Dette kan for eksempel gjelde ansvar for levering av varen, håndtering av reklamasjoner og tilbakebetaling.

Formkrav

Opplysningene skal gis på en måte som er “klar, forståelig og egnet for fjernkommunikasjonsmiddel.” Dette innebærer at informasjonen skal være lett å finne, lese og forstå for forbrukeren. Informasjon om rangeringsparametere (bokstav a) må gis i en “særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og enkelt tilgjengelig fra siden der tilbudene presenteres.” Dette sikrer at informasjonen er lett tilgjengelig for forbrukeren før et kjøp foretas.

Forskrift og ytterligere opplysninger

Departementet kan i forskrift stille krav om at tilbydere av nettbaserte markedsplasser må gi forbrukere ytterligere opplysninger (angrl. § 9 a tredje ledd). Dette gir myndighetene en fleksibilitet til å tilpasse opplysningsplikten til fremtidige behov og utviklingstrekk i markedet.

Praktiske eksempler

En nettbasert markedsplass for salg av klær må opplyse forbrukeren om hvilke parametere som avgjør rangeringen av tilbud i søkeresultatene, for eksempel popularitet, pris eller betaling fra selgerne. Markedsplassen må også opplyse om den enkelte selger er næringsdrivende eller privatperson, og at forbrukerrettighetene ikke gjelder for kjøp fra privatpersoner. Videre må markedsplassen opplyse om fordelingen av plikter mellom selger og markedsplass, for eksempel hvem som har ansvar for å sende varen og håndtere eventuelle reklamasjoner.

Kapittel 3. Krav til avtaler inngått ved uanmodet telefonsalg

§ 10. Uanmodet telefonsalg

§ 10. Uanmodet telefonsalg

Før det blir inngått en avtale som følge av at den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et tilbud på telefon, skal den næringsdrivende bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet. Forbrukeren blir ikke bundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsen nevnt i første punktum. Den næringsdrivende skal kunne dokumentere forbrukerens aksept.

Første ledd gjelder ikke ved salg av avisabonnement eller salg fra frivillige organisasjoner.

Departementet kan i forskrift stille krav om registrering i frivillighetsregisteret etter frivillighetsregisterloven for å bli regnet som frivillig organisasjon.

Forklaring:

Angrerettloven § 10 innfører et skjerpet vern for forbrukere mot aggressive salgsteknikker ved uanmodet telefonsalg. Bestemmelsen fraviker det alminnelige prinsippet om formfrihet i norsk avtalerett ved å oppstille et ubetinget krav om skriftlighet for at bindende avtale skal anses inngått.

Bestemmelsen definerer ikke “uanmodet telefonsalg” direkte, men bygger på definisjonen av “telefonsalg” i forarbeidene til den tidligere angrerettloven av 2000 (Ot.prp. nr. 36 (1999-2000)). “Uanmodet” innebærer at forbrukeren ikke har bedt om å bli oppringt. Dette omfatter også tilfeller der forbrukeren har bedt selgeren ringe angående en bestemt vare eller tjeneste, men selgeren i stedet benytter anledningen til å markedsføre og selge andre varer eller tjenester (Prop. 64 L (2013-2014) s. 47).

For å unngå at forbrukeren blir bundet av et muntlig samtykke gitt i en telefonsamtale, oppstiller § 10 et todelt krav til avtaleinngåelse. For det første må den næringsdrivende bekrefte sitt tilbud skriftlig på et “varig medium” etter at telefonsamtalen er avsluttet (angrl. § 10 første ledd). Et “varig medium” defineres i lovens § 5 bokstav f) som “enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i uendret form.” Eksempler på varige medier er papir, e-post og SMS (Prop. 64 L (2013-2014) s. 35). Den næringsdrivende må videre i denne bekreftelsen tydelig opplyse om at forbrukeren ikke er bundet før tilbudet er akseptert skriftlig.

For det andre må forbrukeren akseptere tilbudet skriftlig (angrl. § 10 første ledd). Den næringsdrivende skal kunne dokumentere forbrukerens skriftlige aksept, for eksempel ved å fremlegge e-post eller signert dokument. Dette innebærer at et muntlig “ja” i løpet av telefonsamtalen ikke er tilstrekkelig.

For eksempel, dersom et teleselskap ringer en forbruker for å tilby en ny mobilavtale, er ikke forbrukeren bundet av avtalen selv om han muntlig samtykker i løpet av samtalen. Teleselskapet må sende en skriftlig bekreftelse av tilbudet til forbrukeren, som deretter må akseptere tilbudet skriftlig for at bindende avtale skal anses inngått.

Bestemmelsen i § 10 første ledd fravikes imidlertid for salg av avisabonnement og salg fra frivillige organisasjoner (angrl. § 10 annet ledd). Bakgrunnen for dette unntaket er blant annet behovet for enkle og effektive salgsrutiner for disse aktørene (Prop. 64 L (2013-2014) s. 47). Hvilke organisasjoner som skal anses som “frivillige organisasjoner” kan fastsettes i forskrift med hjemmel i § 10 tredje ledd.

Angrerettloven § 10 innebærer en betydelig styrking av forbrukervernet ved uanmodet telefonsalg. Bestemmelsen sikrer at forbrukeren gis tid og rom til å vurdere tilbudet på et informert grunnlag, uten å bli utsatt for press fra den næringsdrivende.

§ 11. Nærmere om avtalen

§ 11.Avtalen

Avtaler inngått utenom faste forretningslokaler skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 første ledd. Opplysningene skal regnes som en del av avtalen og skal ikke endres, med mindre partene uttrykkelig avtaler noe annet. Opplysningene skal være lett leselige og på et enkelt og forståelig språk. Er opplysningene gitt på norsk, skal avtalen utformes på norsk.

Den næringsdrivende skal gi forbrukeren et eksemplar av undertegnet avtale eller bekreftelse av avtalen på papir eller, dersom forbrukeren samtykker, på annet varig medium. Har forbrukeren samtykket i nedlastning av digitalt innhold og erkjent at angrerett dermed bortfaller, jf. § 22 bokstav n, skal dette også fremgå av avtalen eller bekreftelsen.